Bacheloroppgave
Sammendrag
Denne oppgaven undersøker hvordan Jair Bolsonaro brukte politisk retorikk til å legitimere økt avskoging i Amazonas under sin presidentperiode (2019–2023). Datamaterialet består av fem tekster fra internasjonale medier som gjengir uttalelser fra Bolsonaro og hans regjering i 2019, analysert gjennom en kritisk diskursanalyse inspirert av Norman Fairclough. Det teoretiske grunnlaget bygger på tre perspektiver: bærekraft som diskurs, politisk økologi og miljødiskurser og geopolitikk, retorikk og legitimering.
Analysen identifiserte tre gjennomgående retoriske strategier: fremstilling av avskoging som et spørsmål om nasjonal suverenitet, legitimering gjennom implisitte forutsetninger om økonomisk utvikling, og diskreditering av kritikere og vitenskapelige kilder. Et sentralt funn er at disse strategiene ikke fungerer isolert. Enkeltytringer opererer ofte i flere kategorier samtidig, og det er denne flerfunksjonaliteten som gjør retorikken vanskelig å utfordre. Et annet sentralt funn er betydningen av det som ikke sies: den økonomiske begrunnelsen for avskoging tas for gitt som «sunn fornuft», slik at det er den som ikke vil utnytte ressursene som må forsvare sin posisjon.
Oppgaven viser at retorikken bygger på dype historiske narrativer om brasiliansk suverenitet, at mønstrene er gjenkjennelige også i andre kontekster, og at den retoriske legitimeringen hadde materielle konsekvenser i form av akselerert avskoging, økt kriminalitet og trusler mot menneskeliv. Det samfunnsgeografiske bidraget ligger i å synliggjøre at Bolsonaros forsøk på å gjøre én representasjon av Amazonas til den selvfølgelige er et politisk prosjekt, ikke en nøytral beskrivelse av virkeligheten.
Abstract
This thesis examines how Jair Bolsonaro used political rhetoric to legitimize increased deforestation in the Amazon during his presidency (2019–2023). The data consists of five texts from international media outlets reporting statements by Bolsonaro and his government in 2019, analyzed through a critical discourse analysis inspired by Norman Fairclough. The theoretical framework draws on three perspectives: sustainability as discourse, political ecology and environmental discourses and geopolitics, rhetoric and legitimizations.
The analysis identified three recurring rhetorical strategies: the framing of deforestation as a question of national sovereignty, legitimization through implicit assumptions about economic development, and the discrediting of critics and scientific sources. A central finding is that these strategies do not operate in isolation. Individual statements often work across several categories at once, and it is this multifunctionality that makes the rhetoric difficult to challenge. A second central finding is the significance of what is left unsaid: the economic justification for deforestation is taken for granted as "common sense", so that it is the one who does not want to exploit the resources who is left having to defend their position.
The thesis shows that the rhetoric draws on deep historical narratives of Brazilian sovereignty, that the patterns are recognizable in other contexts as well, and that the rhetorical legitimization had material consequences in the form of accelerated deforestation, increased criminal activity and threats to human life. The contribution to human geography lies in making visible that Bolsonaro's attempt to establish one representation of the Amazon as the self-evident one is a political project, not a neutral description of reality.
Forord
Makt og urettferdighet er blant temaene som jeg alltid har vært interessert i. Gjennom bacheloren har jeg fått innblikk i mye som handler om urfolk, naturvern, ressurser og forvaltning og forholdet mellom politikk og miljø, og det var i det landskapet problemstillingen tok form. Det som fascinerer meg er ikke bare hva mektige aktører gjør, men hvordan de snakker. Hvordan politisk kommunikasjon konstrueres, hvordan språk brukes strategisk for å gjøre omstridte handlinger akseptable, og hvordan systemer reproduserer seg selv nettopp gjennom språk. Når Bolsonaro omtaler Amazonas som Brasils eiendom, er det ikke noe han kommer på i farten. Det er en gjennomtenkt retorisk strategi, utformet for å tjene bestemte interesser. Det samme mønsteret er gjenkjennelig langt utenfor Brasils grenser og avskoging som tema. Også i norsk offentlighet ser vi hvordan nøye utvalgte formuleringer brukes for å styre oppfatningen av hva som har skjedd og hvem som bærer ansvar. Denne oppgaven er et forsøk på å synliggjøre slike mekanismer og ikke minst konsekvensene av dem, med Bolsonaros retorikk om Amazonas som eksempel.
Det som engasjerer meg ved denne typen retorikk, er at den sjelden er tilfeldig. Bak uttalelser fra politikere og andre i maktposisjoner legger som regel et apparat av rådgivere, strategier og bevisste valg om hvilke ord som skal brukes, til hvem og hvordan. Som samfunnsgeografi-student er det samspillet mellom område og mennesker jeg synes er interessant: hvordan et område former menneskene og kulturen som lever i og av den, hvordan forestillinger om hvem området tilhører og hva som er «sunn fornuft», bestemmer hva som blir gjort med det, og hvem konsekvensene treffer.
En viktig del av bacheloroppgavens litteraturgrunnlag er hentet fra Andrea Nightingale. De første gangene jeg leste det hun skriver var jeg kritisk, og tenkte at vi må klare å velge bærekraft når vi har kunnskap om for eksempel klimagassutslipp og biologisk mangfold. Men så forstod jeg at Nightingale ikke bestrider vitenskapen. Hennes poeng er mer grunnleggende og ubehagelig: hvorfor fortsetter vi å reprodusere systemer vi vet er skadelige, også når vi prøver å la være? Det er ikke kunnskapen som mangler. Det er noe ved selve systemene som gjør dem så vanskelige å bryte ut av. Det er her engasjementet mitt for bacheloroppgaven ligger. Alle teoretikerne jeg bruker peker på at slike systemer treffer dem som allerede har minst mulighet til å imøtegå dem. For eksempel kunne Flints «irske vitser» like gjerne handlet om mennesker med funksjonsnedsettelser. Hvilken kunnskap vi har, hva som blir sett på som kunnskap og "riktig", er valg vi tar og de har konsekvenser. Måten vi former kunnskap, ord og kategorier på, er ikke tilfeldig pynt på politikken. Det får direkte konsekvenser, og de treffer oftest dem som allerede har det vanskeligst, uansett om det gjelder urbefolkning, fattige eller funksjonsnedsatte, for å nevne noen.
Jeg har også forsøkt å skrive på en tilgjengelig måte slik at alle har mulighet til å lese. Det har vært vanskelige avveininger mellom å kutte ord, og beholde grundige forklaringer, men jeg håper jeg i hvert fall har fått til det til en viss grad. Jeg vil takke veilederen min, for gjennomtenkte råd og støtte i valg og avveininger underveis. Han har vært det faglige filteret og gitt god veiledning gjennom hele prosessen med bacheloroppgaven. Jeg vil også takke moren min. Jeg har ADHD, og det har vært viktig for meg med en god diskusjonspartner. Det har vært lærerikt å jobbe med bacheloroppgaven, og jeg har blitt enda mer interessert i sammenhengene mellom geopolitikk, språkbruk og forvaltning av sårbare geografiske områder i løpet av arbeidet.
Trondheim, mai 2026
Edvard
1.0 Introduksjon
Under Jair Bolsonaros periode som president i Brasil (2019–2023) økte avskogingen i Amazonas betydelig (Eisele, 2022, avsn. 3). Denne bacheloroppgaven undersøker hvordan Bolsonaros politiske retorikk bidro til å legitimere denne utviklingen. Avskogingen illustrerer hvordan natur- og samfunnsprosesser henger tett sammen: politiske prioriteringer, økonomiske interesser og globale miljøhensyn møtes i et komplekst landskap der ulike aktører forsøker å definere hva som er bærekraftig bruk av natur.
Amazonas er verdens største regnskog, med en størrelse på over 5,4 millioner kvadratkilometer (Regnskogfondet, u.å.). Skogen rommer anslagsvis en tredjedel av verdens plante- og dyreliv, og Amazonas-elven inneholder 20 prosent av verdens rennende ferskvann (Regnskogfondet, u.å.). Amazonas er med andre ord ikke bare en regional ressurs, men et økosystem med global betydning for klima, biologisk mangfold og vannkretsløp. Mange brasilianske økosystemer ble negativt påvirket av økt avskoging i Bolsonaro sin presidentperiode, men Amazonas står i en særstilling både økologisk og politisk, og er derfor valgt som sentralt geografisk område i undersøkelsen i bacheloroppgaven. Skogen spiller en avgjørende rolle for menneskene som lever i og av den, men den betyr ulike ting for forskjellige aktører (UNESCO, u.å.). Den er en naturressurs, et nasjonalt territorium, et globalt fellesgode, og et hjem, og den vekker sterke og motstridende interesser. Disse motstridende interessene utkjempes ikke bare gjennom politiske beslutninger, men også gjennom språket lederne bruker om området. Bacheloroppgaven undersøker skjæringspunktet mellom politisk mediekommunikasjon og påvirkningen på et sårbart geografisk område. Problemstillingen som undersøkes er:
Hvordan brukte Bolsonaro politisk retorikk til å legitimere økt avskoging i Amazonas?
For å få innblikk i koblingen mellom retorikk og avskoging i Amazonas undersøker oppgaven spesifikt forskningsspørsmålene:
Hvilke retoriske strategier brukte Bolsonaro for å begrunne økt avskoging?
Hvordan virket Bolsonaros retoriske strategier i mediekommunikasjon sammen?
Problemstillingen undersøkes gjennom en kritisk diskursanalyse av uttalelser fra Bolsonaro og hans regjering, slik de ble gjengitt i internasjonale medier i 2019. Tilnærmingen viser hvordan retorikk fra statsledere påvirker forvaltning av naturområder. Teoretisk drøftes det i lys av bærekraft som diskurs (Nightingale, 2019), politisk økologi og miljødiskurser (Benjaminsen & Svarstad, 2021), og geopolitikk, retorikk og legitimering (Flint, 2022). Metoden er inspirert av Norman Faircloughs kritiske diskursanalyse.
1.1 Amazonas i samfunnsgeografisk sammenheng
Bacheloroppgaven undersøker politisk retorikk om avskoging i Amazonas fra et samfunnsgeografisk ståsted. Samfunnsgeografi som fagfelt er opptatt av å forstå hvordan rom, sted, skala og territorium spiller inn i prosesser som også andre fag studerer (Jordhus-Lier & Stokke, 2017, s. 21).
En nyttig inngang til samfunnsgeografiske studier finnes i den romlige triaden, opprinnelig utviklet av Henri Lefebvre (1991) og videreført av Keith Halfacree (2006). Triaden bygger på ideen om at rom ikke bare eksisterer som en fysisk realitet, men produseres gjennom tre sammenvevde dimensjoner: romlig praksis (materialiteten, det fysiske landskapet og de daglige aktivitetene), representasjoner (hvordan et sted fremstilles gjennom politikk, medier og vitenskap), og hverdagslivet (den subjektive, kroppslige opplevelsen mennesker har av stedet de lever i) (Halfacree, 2006, s. 46). Dimensjonene kan ikke forstås isolert, siden et sted der materialiteten, representasjonene og hverdagsopplevelsen trekker i vidt forskjellige retninger, er et sted preget av konflikt (Halfacree, 2006, s. 52).
Amazonas er et godt eksempel på et geografisk område med flere spenningsfelt. For internasjonale miljøorganisasjoner er Amazonas «verdens lunger» og et globalt fellesgode. For Bolsonaro-regjeringen er den samme skogen nasjonal eiendom og en ressurs som Brasil har rett til å utnytte. Og for urfolk og lokale samfunn er Amazonas verken et symbol eller en ressurs først og fremst, det er et hjem og et livsgrunnlag. Det er i dette spenningsfeltet oppgaven plasserer seg.
1.2 Tilnærminger og hensikter
Bacheloroppgaven tar utgangspunkt i at avskoging ikke bare er et materielt fenomen, men også noe som muliggjøres diskursivt, altså gjennom språk som gjør handlinger akseptable. For at avskoging skal kunne gjennomføres i det omfanget som var tilfellet under Bolsonaro, må den begrunnes, forsvares og gjøres akseptabel. Bacheloroppgaven ser på hvordan kommunikasjon brukes for å legitimere handlinger i et sårbart geografisk område. Slik retorikk er viktig å undersøke fordi politisk språk er bevisst utformet, og fordi analyse kan synliggjøre strategier som ellers virker som naturlige måter å snakke om et område på. I tillegg viser undersøkelsen hvordan representasjoner av et sted, hvem det tilhører, hva det er til for, og hvem som har rett til å bestemme over det, brukes til å legitimere konkrete materielle inngrep. Ved å analysere Bolsonaros retoriske strategier i detalj, ønsker oppgaven å synliggjøre mekanismer som også er gjenkjennelige i andre kontekster der politiske ledere bruker språk for å rettferdiggjøre omstridte beslutninger.
2.0 Teoretiske perspektiver
Teorikapittelet er bygget opp i fire deler som til sammen danner grunnlaget for analysen av Bolsonaros retorikk om Amazonas. Kapittelet begynner med en kort redegjørelse for bærekraftbegrepets historiske utvikling, fra Brundtland-rapporten i 1987 til FNs bærekraftsmål (2.1). Denne bakgrunnen er viktig fordi bærekraft i dag utgjør det felles språket som aktører i miljødebatten må forholde seg til, og språkbruk påvirker handlinger i naturområder. Deretter presenteres bærekraft som diskurs (2.2), og kategorier for å identifisere hvilke miljødiskurser som er i spill (2.3). Videre forklares geopolitiske perspektiver som viser hvordan diskurser og språk påvirker legitimering av omstridte handlinger (2.4).
2.1 Bærekraft – bakgrunn og utvikling
I 1987 ledet Gro Harlem Brundtland den FN-nedsatte kommisjonen som publiserte rapporten Our Common Future. I rapportens forord slås det fast at hensikten var å legge grunnlaget for en samlet, langsiktig innsats for klima og miljø, det de kalte bærekraftig utvikling (World Commission on Environment and Development, 1987, s. 11). Rapporten definerte bærekraftig utvikling som «utvikling som møter dagens behov uten å gå på bekostning av fremtidige generasjoners mulighet til å møte sine» (World Commission on Environment and Development, 1987, s. 54). Dette regnes i dag som selve utgangspunktet for den globale bærekraftsagendaen.
I kjølvannet av rapporten fulgte en rekke internasjonale prosesser som gradvis institusjonaliserte bærekraft som politisk rammeverk. FN-konferansen i Rio de Janeiro i 1992 etablerte blant annet klimakonvensjonen (UNFCCC) og la grunnlaget for de årlige klimatoppmøtene (COP). Parisavtalen fra 2015 fastsatte juridisk bindende mål for å begrense global oppvarming. Parallelt ble bærekraft operasjonalisert gjennom FNs tusenårsmål (MDG) fra 2000 og bærekraftsmålene (SDG) fra 2015, der klima og miljø fikk en tydeligere plass (Nordahl, 2024, avsn. 3). Samlet har bærekraft dermed utviklet seg til et globalt, normativt prosjekt med et felles språk som stater, bedrifter og organisasjoner må forholde seg til, noe som aktualiserer spørsmål om hvem som definerer innholdet i begrepet, og hvilke interesser definisjonene tjener.
2.2 Bærekraft som diskurs
Historien over sier likevel lite om hva dette felles språket gjør. I Environment and Sustainability in a Globalizing World argumenterer geografen Andrea Nightingale (2019) for et skifte i hvordan vi forstår bærekraft. Fremfor å behandle det som et mål, et regnestykke eller en målbar tilstand, tolker hun bærekraft som en diskurs, et system av begreper, antakelser og praksiser som organiserer forholdet mellom mennesker og natur. Diskursen avgjør hva vi er villige til å gjøre, hvem vi lytter til og hvem vi overser. Bærekraft fremstår gjerne som nøytral, vitenskapelig eller universell, men representerer alltid noen interesser mer enn andre; ethvert bærekraftutsagn er derfor et politisk utsagn. I denne sammenhengen insisterer Nightingale på et ganske enkelt, men radikalt spørsmål: «sustainability of what, and for whom?» (s. 3), et spørsmål som avslører at bærekraft alltid innebærer valg om hva som skal bevares, og hvem som har makt til å avgjøre det. I det følgende utdypes bærekraft gjennom to sammenvevde temaer: politisk fleksibilitet (2.2.1) og begrepet socionatures (2.2.2).
2.2.1 Begrepet “bærekraft”
Bærekraftbegrepets tre dimensjoner, miljø, økonomi og sosiale forhold, gjør det nærmest uendelig fleksibelt. En aktør kan alltid vekte én tyngre enn de andre og likevel hevde å ivareta helheten. Biodrivstoff er et eksempel. På 2000-tallet ble fornybar energi fra palmeolje og sukkerrør fremstilt som klimavennlig erstatning for olje, men det krevde rydding av regnskog og torvmyr i stor skala i Indonesia og Brasil. Nettoresultatet, målt i karbonutslipp, ble ofte negativt, og for lokalbefolkningene var konsekvensen tap av livsgrunnlag (Nightingale, 2019, s. 120). Europeiske bilister og energiselskaper vant kampen om fornybar andel i drivstoffet, mens lokalsamfunn i det globale sør, og ironisk nok klimaet, tapte. Dette er ikke bare et unntak. Det som fremstår som en teknisk avveining (mengde drivstoff f.eks.), er i virkeligheten et spørsmål om verdier og makt.
Perspektivet til Nightingale om at bærekraft kan bety nesten hva som helst, kan virke lammende. Vi har kunnskap om jordas tålegrenser, så det burde være lett å velge bærekraft. Men Nightingales poeng er et annet og mer ubehagelig: selv når vi har data og faktakunnskap reproduserer vi systemer som ikke er bærekraftige, til og med når vi prøver å endre dem. Nightingale er ikke opptatt av hva vi må gjøre, men stiller mer grunnleggende spørsmål ved hvordan måten vi forstår verden på reproduserer det vi sier vi vil endre.
2.2.2 Socionatures
Vestlig kultur er i stor grad basert på en dualistisk forestilling om forholdet til natur (Kyselo, 2023, s. 175). Det er noe som finnes der ute, atskilt fra byer, hjem og hverdagsliv. Natur er det vi reiser til i ferien, det vi verner om i nasjonalparker, det vi «påvirker» gjennom forurensing og klimagassutslipp. Denne forestillingen er ifølge Nightingale grunnleggende feil, og én av årsakene til at bærekraftig omstilling er vanskelig. Skillet mellom samfunn og natur er ikke et nøytralt analytisk verktøy, men et historisk produkt av opplysningstiden. Denne måten å ordne verden på har blitt så innarbeidet at den fremstår som sunn fornuft (Nightingale, 2019, s. 35), men egentlig er den en konstruert sannhet som har konsekvenser for hva vi ser som problemer og løsninger.
For å utfordre skillet mellom samfunn og natur introduserer Nightingale begrepet socionatures. Hun argumenterer for at de to ikke kan skilles analytisk, fordi de blir til sammen. De er ett system, som vi av gammel vane beskriver ved hjelp av to ord: «They are created and transformed by processes we happen to call “social” and “environmental”» (Nightingale, 2019, s. 39). Amazonas synliggjør et eksempel på dette. Regnskogen er ikke bare et karbonlager som verden kan betale Brasil for å bevare, løsrevet fra menneskene som lever i og av den. Den er et sosialt-naturlig system, formet av urfolks kunnskap, jordbruk, jakt og forvaltning. Å forstå området som «uberørt natur» som må beskyttes mot menneskelig inngrep, innebærer en feil som både naturvernere og teknologioptimister faktisk deler (Nightingale, 2019, s. 37), fordi begge forutsetter en natur «der ute» som kan håndteres utenfra. Socionatures-perspektivet spør i stedet: hvilke relasjoner mellom mennesker og skog skal fortsette, hvilke vaner skal vi få fortsette med, og hvem har makt til å avgjøre det? Flyreiser til Syden, egen bil og hytte er relasjoner som i dag tas for gitt, men som vanskelig kan videreføres i lys av miljøkrisene. Spørsmålet blir hvilke som skal få fortsette. I tillegg er hvem som svarer på det spørsmålet heller ikke nøytralt, og hvem som får definere hva som er bærekraftig, blir dermed selv et politisk spørsmål.
2.3 Politisk økologi og miljødiskurser
Basert på tiår med feltarbeid i Afrika, Asia og Norge har Tor A. Benjaminsen og Hanne Svarstad utviklet et rammeverk for å analysere miljødiskurser som gjør Nightingales poeng operativt. Det er ikke lenger nok å si at en diskurs er politisk, vi kan også spørre hvilken diskurs det er, hvem som produserer den, og hva den gjør med dem som faller utenfor. I det følgende presenteres først diskursbegrepet slik de to forskerne bruker det (2.3.1), deretter de fire diskurstypene (2.3.2) og forholdet mellom diskurs og praksis (2.3.3).
2.3.1 Hva er en diskurs?
En diskurs er oppfatninger av noe som deles av mange. Benjaminsen og Svarstad (s. 64) forklarer det som mønster der mange aktører, uavhengig av hverandre, beskriver et fenomen på lignende måte og foreslår de samme løsningene. Diskurser er imidlertid ikke jevnt fordelt, og maktforhold avgjør hvilke som får gjennomslag. Benjaminsen og Svarstad (s. 66) skiller mellom diskurser generelt og ledende diskurser, produsert av mektige aktører og med reell innflytelse på politikk, lovgivning og praksis. Aktører som opprettholder ledende diskurser utøver diskursiv makt fordi de definerer hva som kan sies, og hvilke perspektiver som marginaliseres. Diskursbegrepet kombineres alltid med empirisk analyse: Diskursers påstander undersøkes mot «virkeligheten på bakken» (Benjaminsen & Svarstad, 2021, s. 80).
2.3.2 De fire diskurstypene
På tvers av ulike miljøtema kan fire tilbakevendende diskurstyper identifiseres (Svarstad et al., 2008 sitert i Benjaminsen & Svarstad, 2021, s. 81). De er ikke fire faste kategorier, men gir et sammenligningsgrunnlag for å identifisere hvilke forestillinger som dominerer på et felt.
Vinn-vinn-diskursen er den som i dag dominerer internasjonal miljøpolitikk. Kjernen er at naturvern og menneskelige interesser ikke trenger å stå i motsetning, men at de kan forsterke hverandre. Lokale samfunn involveres i forvaltningen av verneområder, og vern legitimeres ved at det skaper arbeidsplasser, turismeinntekter og nye markeder (Benjaminsen & Svarstad, 2021, s. 81). Diskursen har røtter i Brundtland-rapporten og henger tett sammen med nyliberale ideer om markedsbaserte løsninger. Den preger organisasjoner som World Wildlife Fund (WWF), International Union for Conservation of Nature (IUCN) og Verdensbanken (WBG), og rammer inn de fleste statlige klimatiltak.
Bevaringsdiskursen er en forgjenger til vinn-vinn, med et ensidig fokus på å bevare arealer og arter. Lokalbefolkningen betraktes ikke som partnere, men som en trussel som må holdes utenfor (Benjaminsen & Svarstad, 2021, s. 82).
Den radikale diskursen setter de lokale ressursbrukerne i sentrum og er skeptisk til samarbeid mellom lokale og eksterne aktører, fordi slike partnerskap er grunnleggende asymmetriske: de lokale bærer kostnadene mens gevinstene høstes andre steder (Benjaminsen & Svarstad, 2021, s. 81). Den er ikke anti-miljø, men hevder at lokal forvaltning er bærekraftig når den ikke er underlagt eksternt press.
Den prometiske diskursen representerer det motsatte ytterpunktet. Den sier det er unødvendig å bekymre seg for naturens bæreevne, fordi ethvert miljøproblem kan løses gjennom teknologisk fremgang og menneskelig oppfinnsomhet (Benjaminsen & Svarstad, 2021, s. 82). Benjaminsen og Svarstad peker faktisk selv eksplisitt på Bolsonaro som ett av de tydeligste eksemplene i nyere tid (s. 149).
2.3.3 Vinn-vinn som hegemonisk diskurs, og gapet til praksis
Benjaminsen og Svarstad (2021) går lenger enn mye annen diskursforskning i å kritisere konsekvensene av vinn-vinn. Diskursen er i dag ikke bare én blant flere, men hegemonisk. Den setter premissene for hva som kan sies i sentrale internasjonale fora. Hegemoniet skyldes at den harmonerer med mange aktørers interesser: verneorganisasjoner trenger den for å mobilisere donorer, stater for å fremstå som ansvarlige, og næringslivet for å delta i det grønne skiftet uten å endre grunnleggende forretningsmodeller.
Samtidig dokumenterer deres egne studier og bred forskningsgjennomgang et vedvarende gap mellom diskursens løfter og faktiske utfall. I verneområder i Afrika og Asia ligger praksis ofte nærmere ren bevaring enn vinn-vinn. Lokalbefolkninger mister tilgang til land og ressurser, deltakelse blir symbolsk, og biologisk mangfold prioriteres foran fattigdomsbekjempelse når disse kommer i konflikt (Benjaminsen & Svarstad, 2021, s. 106). Diskursen vedlikeholdes dermed ikke bare av overbevisning, men av aktørenes interesse, selv når praksis viser liten effekt.
Når vinn-vinn er hegemonisk, holder det ikke å analysere hva aktører sier, man må også undersøke hva som faktisk skjer, og hvem som bærer kostnadene.
2.4 Geopolitikk, retorikk og legitimering
Benjaminsen og Svarstad (2021) viser eksempler på hva som skjer når diskurser møter lokalbefolkninger, forskere, og kunnskap som ikke passer inn. Diskurser opererer ikke bare på et mellommenneskelig nivå, men oversettes også til statlig handling som blir til utenrikspolitikk, territorielle krav og militære beslutninger. Stater bruker språk og representasjoner for å legitimere handlinger. I Introduction to Geopolitics (2022) argumenterer geografen Colin Flint for at stater ikke bare handler, men rettferdiggjør. Utenrikspolitiske beslutninger og territorielle krav må forklares og begrunnes gjennom narrativer, symboler, historiske referanser og moralske rammer som gjør handlingen forståelig og akseptabel (Flint, 2022, s. 79). Retorikk er ikke pynt som legges på toppen av politikken, men er integrert i maktutøvelsen.
2.4.1 Geopolitiske koder, rettferdiggjøring og geopolitikk i hverdagskulturen
Utenrikspolitiske valg, påvirket av allianser, trusselforståelser og engasjement, springer ut av det Colin Flint kaller en geopolitisk kode, en systematisk måte å orientere seg i verden på. Koden består av svarene på fem spørsmål: (1) hvem er våre allierte, (2) hvem er våre fiender, (3) hvordan opprettholder vi allianser, (4) hvordan håndterer vi trusler, og (5) hvordan disse fire rettferdiggjøres ovenfor egen befolkning og resten av verden (Flint, 2022, s. 50). En geopolitisk kode er altså ikke bare strategi, men en overbevisende fortelling som endres med tiden.
Når stater begrunner handlingene sine, bruker de ofte to typer argumenter: materielle interesser og verdier. Materielle interesser viser til konkrete gevinster som ressurser, territorium og strategiske posisjoner, mens verdier handler om mer abstrakte størrelser som frihet, nasjonal verdighet og rettferdighet. Det eksisterer en asymmetri mellom dem: materielle begrunnelser kan etterprøves, mens verdibegrunnelser appellerer til dypere forestillinger i den kollektive selvforståelsen og er vanskeligere å utfordre. En påstand om å beskytte suverenitet fungerer derfor helt annerledes enn en påstand om å sikre tilgang til ressurser, selv når begge beskriver samme handling.
Geopolitiske forestillinger lever ikke bare i politiske dokumenter og statslederes taler, men i kultur (synlig i f.eks. filmer, musikk, vitser). Flint argumenterer for at geopolitikk er gjennomtrengende: vi deltar alle i konstruksjonen av forestillinger om andre mennesker og steder, uten nødvendigvis å være klar over det (Flint, 2022, s. 79). Flint bruker sin egen oppvekst som eksempel. Som engelsk gutt vokste han opp med «irske vitser» som fremstilte irer som håpløst dumme. Konsekvensen var ikke bare en nedsettende holdning til et folk, men at det ble tilnærmet umulig å forstå de historiske og politiske grunnene til irsk nasjonalisme. Kunnskap var erstattet av fordommer presentert som humor (Flint, 2022, s. 84).
2.4.2 «Sunn fornuft» og statlig maktutøvelse
Konstruksjon av forestillinger om andre påvirker det som ses som «sunn fornuft», forståelser av verden som fremstår så selvsagte at de slipper å bli forsvart, og dermed er nesten umulige å utfordre. Makt utøves for eksempel ikke bare gjennom tvang, men også gjennom forståelser av verden som mange opplever som naturlige og selvsagte (Flint, 2022, s. 43). Den «sunne fornuft» er vanskelig å utfordre fordi den presenteres som noe alle egentlig allerede vet.
Maktmekanismer foregår i mellommenneskelige relasjoner og på statlig nivå. Flint understreker at det er en direkte forbindelse mellom de forestillingene som sirkulerer i kulturen og de geopolitiske beregningene stater foretar seg. Nasjonale myter (fortellinger om hvem «vi» er, hva «vi» har lidd, og hva «vi» har rett til) danner grunnlaget for geopolitiske koder og for de representasjonene som brukes til å gjøre dem legitime overfor befolkningen (Flint, 2022, s. 129). En leder som vil mobilisere støtte for en beslutning, arbeider ikke i et kulturelt vakuum, men aktiverer narrativer som allerede er tilgjengelige og troverdige for publikum. Det er i spennet mellom kulturell forforståelse og statlig handling, mellom narrativ og politikk, at retorikk blir til maktutøvelse. Dette spennet er avgjørende for å forstå hvordan politiske ledere bruker språk strategisk for å gjøre omstridte beslutninger akseptable.
3.0 Metode
Bacheloroppgaven er en kvalitativ mediestudie som analyserer politiske uttalelser om avskoging i Amazonas, formidlet gjennom internasjonale nyhetsartikler og video. Det analytiske rammeverket er inspirert av Norman Faircloughs (2023) kritiske diskursanalyse (CDA). Kapittelet begynner med en redegjørelse for dette rammeverket (3.1), etterfulgt av en gjennomgang av datamaterialet (3.2), analyseprosessen (3.3), spørsmål om reliabilitet og validitet (3.4), og en redegjørelse for bruk av kunstig intelligens (3.5).
3.1 Kritisk diskursanalyse som metodisk rammeverk
Bacheloroppgaven undersøker hvordan Bolsonaro brukte politisk retorikk til å legitimere økt avskoging i Amazonas ved oppstart av presidentperioden fra 2019 til 2023. Problemstillingen forutsetter at språk ikke er nøytralt, at måten en politisk leder omtaler et tema på ikke bare gjenspeiler en posisjon, men aktivt bidrar til å gjøre bestemte handlinger mulige og akseptable.
CDA er en kritisk-samfunnsvitenskapelig tilnærming til tekst- og språkanalyse. «Kritisk» innebærer at analysen ikke bare beskriver innholdet i en tekst, men også vurderer det den fremhever. I tillegg prøver den å forklare hvordan språk henger sammen med makt og ideologi (Fairclough, 2023, s. 45). Hensikten er å vise hvordan språkbruk vi er vant med fra hverdagen kan bidra til å opprettholde bestemte maktforhold og interesser. Det kan også skape oppfatninger om hva som oppleves som naturlig, nødvendig eller umulig å endre. I denne oppgaven brukes CDA til å undersøke hvordan Bolsonaros uttalelser om Amazonas påvirket virkelighetsforståelser og interesser.
I Faircloughs rammeverk dekker begrepet tekster alt fra skriftlige dokumenter til taler, intervjuer og medieoppslag (Fairclough, 2023, s. 46). Datamaterialet i denne oppgaven består av tekster i form av skrevne nyhetssaker og videoklipp (3.2). Metodologi handler om å konstruere forskningsobjektet teoretisk, og at de spesifikke metodene velges ut fra denne konstruksjonen (Fairclough, 2023, s. 52). Ettersom denne oppgaven undersøker legitimeringsretorikk, er det analytiske fokuset rettet mot argumentasjonsstruktur og retoriske grep: hvordan Bolsonaro konstruerer sine begrunnelser, hvem han posisjonerer som motstandere, og hvilke premisser han tar for gitt.
Analysen opererer primært på det tekstuelle nivået, altså med de konkrete ytringene slik de fremkommer i datamaterialet. Fairclough understreker at tekster alltid er del av bredere sosiale praksiser og strukturer (Fairclough, 2023, s. 48). I denne oppgaven ivaretas den koblingen gjennom teorikapittelet, som gir analytiske redskaper for å forstå den politiske og sosiale konteksten Bolsonaros retorikk inngår i.
3.2 Datamateriale
Datamaterialet består av fem tekster: nyhetsartikler og videoer fra internasjonale medier som gjengir uttalelser fra Bolsonaro og hans regjering om Amazonas i 2019 (Tab. 1). Kildene spenner over forskjellige formater og mediekanaler, noe som gir flere innfallsvinkler for å identifisere gjennomgående retoriske mønstre. De fem tekstene er fra 2019. Det året ble Bolsonaro president, og det skapte stor usikkerhet internasjonalt rundt Brasils miljøpolitikk og Amazonas (UN News, 2019). 2019 var derfor et år med svært høy retorisk aktivitet, der Bolsonaro gjentatte ganger uttalte seg om Amazonas i ulike sammenhenger, fra pressekonferanser til FNs generalforsamling.
Tabell 1. Oversikt over datamaterialet som er analysert i bacheloroppgaven
| Kanal | Tittel | Type medium |
|---|---|---|
| BBC | Amazon rainforest belongs to Brazil, says Bolsonaro | Avis på nett |
| The Guardian | Bolsonaro declares 'the Amazon is ours' and calls deforestation data 'lies' | Avis på nett |
| The New York Times | Meet the Ranchers Who Claim the Brazilian Amazon is Theirs to Burn | Video |
| TRT World | Bolsonaro admits deforestation Amazon but questions government data | Video |
| Aljazeera | Brazilian gold rush is destroying Amazon forests | Avis på nett |
Utvalget av de fem tekstene ble gjennomført med to tilnærminger. Den første gikk ut på å bruke KI-verktøyene ChatGPT, Claude og Anara (med GPT som modell) til å søke etter aktuelle nyhetssaker om hvordan Bolsonaro legitimerte avskoging i Amazonas. Kildene som ble inkludert gjennom denne fremgangsmåten, var The Guardian-artikkelen, The New York Times-videoen og Al-Jazeera artikkelen. Den andre tilnærmingen var direkte søk på nyhetskanaler kjent for bred og pålitelig internasjonal dekning: nrk.no, bbc.com, aljazeera.com, theguardian.com, Deutsche Welle og CNN. Artikler ble silt ut etter hvorvidt de hadde sitater fra Bolsonaro og hans regjering eller ikke. Søkeordene var kombinasjoner av Jair Bolsonaro, Amazon(as), deforestation og rainforest. Alle kilder som ble foreslått av KI-verktøy, ble verifisert manuelt (se også 3.5).
3.3 Analyseprosessen
Analyseprosessen tok utgangspunkt i problemstillingen. Fairclough understreker at man bør velge tekstlige fokuspunkter og kategorier for analysen i lys av forskningsobjektet (Fairclough, 2023, s. 52). Ettersom forskningsobjektet er legitimeringsretorikk, har analysen vært rettet mot å identifisere hvordan Bolsonaro argumenterer, ikke bare hva han snakker om.
Fremgangsmåten kan beskrives i fire trinn. Først fant jeg materialet og samlet det i et eget dokument. I det andre trinnet leste jeg gjennom og identifiserte uttalelser fra Bolsonaro og hans regjering som var relevante for forskningsspørsmålet. I det tredje trinnet så jeg at tre tilbakevendende retoriske mønstre pekte seg ut, og jeg formulerte dem som kategorier. I det fjerde trinnet sorterte jeg uttalelsene inn i disse kategoriene, som strukturerer resultatkapittelet: nasjonalisme og suverenitet, økonomisk utvikling og vekst, og diskreditering av kritikere (Tab. 2).
Tabell 2. Oversikt over kategorier som pekte seg ut etter gjennomgang av datamaterialet, og tema som gjorde at de ble identifisert
| Kategorier som pekte seg ut i datamaterialet | Bakgrunn for å identifisere retoriske strategier og tekstlige trekk |
|---|---|
| Nasjonalisme og suverenitet | Uttalelser og sammenhenger som inkluderer eiendom, suverenitet, kolonisering og utenlandske trusler |
| Økonomisk utvikling og vekst | Uttalelser og sammenhenger som inkluderer ressurser, økonomi og utvikling |
| Diskreditering av kritikere | Uttalelser og sammenhenger som antyder løgn, ansvarsfraskrivelse og minimering |
Det er ikke vanntette skott mellom kategoriene og flere av uttalelsene i datamaterialet har flere retoriske funksjoner. Når Bolsonaro f.eks. hevder at andre land har ødelagt sine egne økosystemer, er det både en suverenitetspåstand (4.1) og en diskreditering av kritikernes moralske autoritet (4.3). Denne kompleksiteten diskuteres nærmere i diskusjonskapittelet. Siden jeg har gjort en diskursanalyse har jeg lagt vekt på å se på sammenhenger og konteksten for uttalelser.
3.4 Reliabilitet og validitet
I kvalitativ forskning kan ikke reliabilitet og validitet forstås på samme måte som i kvantitative studier (Kubanyiova, 2008, s. 510). I en diskursanalyse handler for eksempel reliabilitet om at fremgangsmåtene i undersøkelsen er transparente slik at leseren får vite om valgene som er tatt, og kan vurdere dem. Validitet handler om hvordan undersøkelsen studerer det den faktisk sier at den skal studere. Blant annet innebærer det om analysene og kategoriene er egnet til å belyse problemstillingen.
Når det gjelder reliabilitet, er det en styrke at datamaterialet består av offentlig tilgjengelige kilder som kan etterprøves av enhver leser. De konkrete sitatene som danner grunnlaget for analysen er gjengitt i sin helhet, og søkeprosessen og analyseprosessen er beskrevet i 3.2 og 3.3.
Samtidig har studien flere begrensninger. Datamaterialet er begrenset til fem kilder, alle fra 2019, og dekker kun ett av fire år i Bolsonaros presidentperiode. På en side indikerer det at funnene ikke uten videre kan generaliseres til hele perioden. På en annen side viser retorikken hans noen mønstre som er karakteristiske for Bolsonaro som statsleder, og de gir innblikk i situasjoner som var aktuelle i hele perioden selv om situasjonene forandret seg. Kildene er mediegjengitte uttalelser, og ikke direkte primærkilder. Det innebærer at journalisters utvalg, redigering og eventuell oversettelse, utgjør et mellomliggende ledd mellom Bolsonaros faktiske kommunikasjon og det materialet jeg analyserer. Samtlige kilder er dessuten på engelsk, mens Bolsonaro snakker portugisisk, noe som kan påvirke nyanser i ordvalg og tone. Kildene er også internasjonale medier, ikke brasilianske, slik at Bolsonaros innenrikspolitiske kommunikasjon, som kan ha hatt en annen vektlegging, ikke er representert.
Når det gjelder validitet, er det en styrke at de tre retoriske kategoriene ikke var forhåndsbestemte, men vokste frem gjennom lesning av datamaterialet. De samme strategiene går igjen på tvers av flere kilder og kontekster, og det tyder på at mønstrene ikke er tilfeldige. En begrensning er imidlertid at enhver diskursanalyse innebærer tolkning, og at en annen forsker med et annet teoretisk rammeverk kunne ha identifisert andre mønstre. Det betyr ikke at funnene er vilkårlige, men de viser ett av flere mulige perspektiver på datamaterialet.
3.5 Redegjørelse for bruk av kunstig intelligens
I arbeidet med bacheloroppgaven er KI-verktøy brukt på flere måter. Ideen til oppgavens tema oppsto gjennom en diskusjon med ChatGPT i januar 2025. KI-verktøyet fungerte som en samtalepartner i en tidlig utforskende fase, der jeg testet ulike innfallsvinkler og temaer. Det var imidlertid jeg som valgte retning og formulerte problemstillingen.
KI-verktøy, som Claude og ChatGPT, har i tillegg fungert som et kompenserende hjelpemiddel for utfordringer knyttet til struktur og organisering av arbeidsprosessen. Jeg har brukt verktøyene til å få oversikt over hva ulike deler av oppgaven bør inneholde og til å diskutere hvordan ulike deler skal kobles sammen. Verktøyene har også vært brukt til å formulere ideer og utkast til tekst, for å hjelpe med å holde strukturen.
KI er også brukt til å finne deler av datamaterialet, som beskrevet i 3.2. Alle kilder som er funnet gjennom KI-verktøy, er søkt opp og verifisert manuelt i uavhengige søk utenfor det aktuelle verktøyet.
Det bør understrekes at KI ikke har gjennomført bacheloroppgaven. Lesningen av datamaterialet, identifiseringen av retoriske mønstre og utviklingen av de analytiske kategoriene har jeg gjort selv. KI-verktøyene har vært hjelpemidler, ikke erstatninger for de faglige vurderingene eller for å gjøre oppgaven for meg.
4.0 Resultater
I dette kapittelet presenteres funnene fra analysen av datamaterialet. Analysen avdekket tre gjennomgående diskursive strategier i Bolsonaros retorikk om Amazonas: fremstilling av avskoging som et spørsmål om nasjonal suverenitet, legitimering av naturinngrep gjennom argumenter om økonomisk utvikling, og diskreditering av kritikere og vitenskapelige kilder.
Tabell 3. Oversikt over retoriske strategier og tilhørende tekstlige trekk identifisert i datamaterialet
| Nasjonalisme og suverenitet | Økonomisk utvikling og vekst | Diskreditering av kritikere |
|---|---|---|
| Nasjonal eiendom («the Amazon is ours») | Ressurser og mineraler (niobium, gull) | Avvisning av data («the data is a lie») |
| Suverenitet som hellig verdi | Modernisering og utvikling | Angrep på utenlandsk presse |
| Kolonialismeanklage mot kritikere | Gruvedrift som individuelt valg | Diskreditering av NGOer |
| Moralsk snuoperasjon («you destroyed your own ecosystems») | Amazonas som «economic soul» | Minimering av omfang |
| Utenlandsk innblanding som trussel | Urfolksvern som hinder for utvikling | Ansvarsforskyvning til andre land |
Videre i resultatkapittelet utdypes funnene for hver av de tre kategoriene.
4.1 Nasjonalisme og suverenitet
I det analyserte datamaterialet fremstår nasjonalisme og suverenitet som en gjennomgående strategi i Bolsonaros retorikk om Amazonas. Fremfor å adressere avskoging direkte, retter han gjentatte ganger oppmerksomheten mot spørsmålet om hvem som har rett til å bestemme over skogen.
I et intervju med utenlandske journalister i juli 2019, gjengitt i The Guardian, sa Bolsonaro: «The Amazon belongs to Brazil and European countries can mind their own business because they have already destroyed their own environment» (Phillips, 2019, avsn. 2). Han gjentok og forsterket budskapet i samme intervju: «You have to understand that the Amazon is Brazil's, not yours» (Phillips, 2019, avsn. 3). Argumentasjonen ble utdypet ved å snu bevisbyrden mot kritikerne: «We understand the importance of the Amazon for the world - but the Amazon is ours. [...] We preserve more [rainforest] than anyone. No country in the world has the moral right to talk about the Amazon. You destroyed your own ecosystems» (Phillips, 2019, avsn. 10).
Den samme argumentasjonslinjen kom til uttrykk i Bolsonaros tale til FNs generalforsamling høsten 2019, gjengitt av BBC. Her avviste han det han kalte en «fallacy» og beskrev internasjonal kritikk mot Brasil som uttrykk for en kolonialistisk holdning: «Using and resorting to these fallacies, certain countries, instead of helping ... behaved in a disrespectful manner and with a colonialist spirit. They even called into question that which we hold as a most sacred value, our sovereignty» (BBC News, 2019, avsn. 7, 8).
Mønsteret er konsistent på tvers av kildene: Bolsonaro forskyver diskusjonen bort fra miljøkonsekvenser og over mot nasjonal selvbestemmelse og urettmessig utenlandsk innblanding.
4.2 Økonomisk utvikling og vekst
Sammenlignet med de to øvrige kategoriene er den eksplisitte økonomiske argumentasjonen mindre fremtredende i datamaterialet. Den presenteres sjelden som et selvstendig argument, men fremstår heller som en underliggende forutsetning, noe som tas for gitt snarere enn noe som må forsvares.
Det tydeligste eksempelet er fra NYT-videoen, der det blir sagt: «Our Amazon, we will make it more than the heart of Brazil. It will be the economic soul of our Brazil» (McDonald & Moura, 2019, 0:07). Her knyttes Amazonas direkte til nasjonal økonomisk identitet.
Den samme logikken kommer til uttrykk når Bolsonaro, i sin tale til FNs generalforsamling gjengitt av BBC, kritiserer dem som ønsker å bevare urfolks tradisjonelle levesett: «Some people both inside and outside Brazil... have insisted on treating and keeping our Indians as though they were real cave men» (BBC News, 2019, avsn. 12). Modernisering og økonomisk deltakelse fremstilles her som en universell rettighet, og vern av tradisjonelle områder som et hinder for denne retten.
I intervjuet gjengitt av The Guardian åpner Bolsonaro for gruvedrift i urfolksområder og trekker frem mineralrikdommer som niobium: «There is an indigenous reserve there - but we can talk about this without any problem» (Phillips, 2019, avsn. 16). Ressursutnyttelsen fremstilles som et naturlig utgangspunkt, mens urfolksvernet behandles som et praktisk hinder som kan forhandles bort. Den samme logikken kommer til uttrykk i Aljazeera-artikkelen: «As far as I'm concerned, if an indigenous [person] wants [to do] mining on his land, he can» (Cowie, 2019, avsn. 8). Åpningen av urfolksområder for gruvedrift fremstilles som et personlig valg for urfolket selv, ikke som et politisk inngrep i deres rettigheter.
At den økonomiske begrunnelsen i liten grad trenger å uttales direkte, kan i seg selv tolkes som et uttrykk for at utviklingsdiskursen allerede er hegemonisk. Å utnytte naturressurser for økonomisk vekst er så normalisert at det ikke krever særlig forsvar.
4.3 Diskreditering av kritikere
En tredje strategi er at Bolsonaro og hans regjering systematisk avviser eller undergraver troverdigheten til de som kritiserer avskogingen, enten det er forskere, NGOer eller utenlandsk presse.
Den mest direkte avvisningen av vitenskapelig kritikk kommer i intervjuet gjengitt av The Guardian, der Bolsonaro kommenterer sin egen regjerings satellittdata fra det nasjonale romforskningsinstituttet INPE: «I am convinced the data is a lie. We are going to call the president of INPE here to talk about this and that's the end of that issue» (Phillips, 2019, avsn. 12). I samme intervju retter han seg mot internasjonal presse: «Most of the foreign press has a completely distorted image of who I am and what I intend to do here with our policies and for the future of our Brazil [...]. I perfectly understand the level of the poisoning that is done to Brazil by the foreign press» (Phillips, 2019, avsn. 8).
En beslektet strategi kommer til uttrykk i en sending gjengitt av TRT World. Her innrømmer han delvis at ulovlig avskoging og branner forekommer, men minimerer omfanget og forskyver ansvaret: «Is there illegal deforestation? Yes. It would be easy if other countries would not buy our timber. Are there illegal fires? There are, but not to the extent they say» (TRT World Now, 2021, 0:17). Innrømmelsen fungerer retorisk som en troverdighetsmarkør: ved å anerkjenne problemet delvis, styrker han sin egen posisjon før han avviser kritikernes fremstilling av omfanget. Samtidig flytter han ansvar fra Brasil og over på de samme landene som kritiserer avskogingen.
Diskrediteringen av NGOer fremkommer tydelig i NYT-videoen, der Bolsonaros landbruksminister Nabhan Garcia uttaler: «If you see a non-governmental organization working against Brazil, denounce it! We won't accept any non-governmental organization that comes to interfere with our sovereignty, that comes here to conspire against Brazil» (McDonald & Moura, 2019, 4:23). Her kobles diskrediteringen direkte til suverenitetsspråket fra 4.1: NGOer fremstilles ikke bare som feil, men som en trussel mot nasjonen.
Som også vist i 4.1, inneholder flere av suverenitetspåstandene et implisitt diskrediterende element: ved å hevde at andre land har «destroyed your own ecosystems» (Phillips, 2019, avsn. 10), fratar Bolsonaro kritikerne deres moralske og faglige autoritet til å uttale seg om Amazonas i det hele tatt.
5.0 Diskusjon av sammenhengen mellom språk og avskoging
Resultatkapittelet identifiserer tre retoriske strategier i Bolsonaros Amazonas-retorikk: suverenitetsargumenter, økonomisk legitimering og diskreditering av kritikere. Disse går over i hverandre i diskusjonen av forskningsspørsmålene. Jeg belyser forskningsspørsmål 1, hvilke retoriske strategier som ble brukt, i 5.2 og 5.3, mens jeg drøfter forskningsspørsmål 2, hvordan de virket sammen, i relevante kontekster i 5.1 og 5.2 i tillegg til 5.3.
5.1 Retorikkens struktur: flerfunksjonalitet og diskursblanding
Bolsonaro hevder andre vil behandle urfolk som «cave men», og at utenforstående aktører ønsker og holder urfolk i en tilstand av påtvunget isolasjon (4.2). Sitatet kan ses som diskreditering av kritikere (4.3), men kommuniserer også økonomisk utvikling som en universell rettighet urfolk fratas (4.2). Det konstruerer et narrativ om at utenforstående prøver å kontrollere hva Brasil gjør med sine egne borgere (4.1). Ytringen opererer altså i alle kategoriene samtidig. Denne flerfunksjonaliteten innebærer et tematisk skifte der Bolsonaro møter kritikk rettet mot miljøødeleggelse og ulovlig gruvedrift med menneskerettigheter, frihet og modernitet. Han forskyver det samtalen handler om mens han tilsynelatende fortsatt svarer på det han blir spurt om, noe som gjør det vanskelig å påpeke temaskiftet. Denne retorikken er effektiv nettopp fordi den er flertydig. Ett argument treffer flere publikum og fyller flere funksjoner samtidig. En brasilianer som er opptatt av nasjonal stolthet, hører en forsvarer av suverenitet. En som er opptatt av arbeidsplasser, hører et løfte om økonomisk fremgang. Og en som er skeptisk til internasjonale organisasjoner, hører en bekreftelse på at kritikerne er motivert av noe annet enn miljø. Sett i lys av Benjaminsen og Svarstads (2021) rammeverk kan slik retorikk kobles til den prometiske diskursen: teknologisk fremgang løser miljøproblemer, og det er derfor ikke nødvendig å begrense utnyttelse av naturen (Benjaminsen & Svarstad, 2021, s. 82).
Den prometiske diskursen dominerer også når Bolsonaro omtaler Amazonas som Brasils «economic soul» (McDonald & Moura, 2019, 0:07) og fremstiller gruvedrift og modernisering som noe urfolk fortjener. Samtidig inneholder retorikken hans elementer som ligner den radikale diskursen, som setter lokale ressursbrukere i sentrum og er skeptisk til ekstern inngripen (Benjaminsen & Svarstad, 2021, s. 82). Når Bolsonaro hevder at urfolk vil jobbe og at kritikerne holder dem nede, posisjonerer han seg tilsynelatende på vegne av en marginalisert gruppe mot mektige eksterne aktører. Den avgjørende forskjellen er at den radikale diskursen forutsetter at lokale samfunn selv definerer sine behov, mens det i Bolsonaros retorikk er presidenten som tar denne rollen uten at noe tyder på at han har blitt bedt om det. Påstanden presenteres som et selvinnlysende faktum, men her blir Nightingales spørsmål uunngåelig: «sustainability of what, and for whom?» (Nightingale, 2019, s. 3). Ved å behandle alle urfolksgrupper som én enhet overtar Bolsonaro definisjonsmakten over en mangfoldig befolkning og skjuler hvem som faktisk ville høstet gevinsten av politikken hans.
En annen dimensjon handler om forholdet mellom det eksplisitte og det implisitte. Bolsonaro argumenterer sjelden eksplisitt for at avskoging er nødvendig for økonomisk vekst (4.2), men det tas for gitt. Dette kan leses som et uttrykk for det Flint (2022) kaller «sunn fornuft», når bestemte forståelser av verden er så normaliserte at de ikke lenger trenger å argumenteres for (Flint, 2022, s. 43). Økonomisk utnyttelse av naturressurser er et eksempel på dette fordi det er så innarbeidet at det er den som ikke vil utnytte ressursene som må forsvare sin posisjon. På en annen side bør det trekkes frem at Bolsonaro ikke bruker vinn-vinn-diskursen. Denne hegemoniske diskursen er utbredt i internasjonal miljøpolitikk, og hevder at naturvern og økonomisk utvikling kan forsterke hverandre (Benjaminsen & Svarstad, 2021, s. 82). De fleste stater som ønsker å legitimere naturinngrep, gjør det innenfor en vinn-vinn-diskurs, men Bolsonaro uttrykker i stedet at skogen tilhører Brasil, og at kritikerne kan holde seg unna. Det er et aktivt brudd med den hegemoniske diskursen, og en mulig tolkning er at vinn-vinn-diskursens posisjon er sårbar på grunn av det vedvarende gapet mellom det vinn-vinn lover og det som faktisk skjer (2.3.3). Hvis dette gapet er synlig nok, kan aktører som Bolsonaro avvise hele diskursen. En slik tolkning viser at hegemoniske diskurser kan miste grepet når gapet mellom retorikk og praksis blir stort.
5.2 Retorikkens forankring og konsekvenser
Retorikk fungerer ikke i et vakuum, men i en bredere kontekst. Det innebærer å koble detaljerte trekk ved teksten til bredere sosiale praksiser og prosesser av sosial endring (Fairclough, 2023, s. 49).
5.2.1 Suverenitet som historisk dypt narrativ
Suverenitetsspråket forskyver diskusjonen fra miljøkonsekvenser til nasjonal selvbestemmelse (4.1, 5.1). Et viktig spørsmål er imidlertid hvorfor «Amazonas er vår» når frem til mange i det brasilianske publikummet? Suverenitetsdiskursen om Amazonas har røtter helt tilbake til det brasilianske militærdiktaturet (1964–1985), da slagordet «Ocupar para não entregar» (Okkuper [Amazonas] for å ikke gi det bort [til utlendinger]) styrte regjeringens politikk i regionen. Skogen ble lenge framstilt som et hinder for utvikling som måtte temmes gjennom infrastruktur og bosetting (Fernandes et al., 2023, s. 1). Forestillingen om utenlandsk begjær etter Amazonas står sterkt: 75 % av beboerne i brasiliansk Amazonas mener utlendinger «prøver å ta over Amazonas» (Barbosa, 1996, sitert i Fernandes et al., 2023, s. 1) og mange brasilianske diplomater deler denne oppfatningen (Reis, 1982, sitert i Fernandes et al., 2023, s. 1).
Dette kan forstås som en geopolitisk kode, en måte å orientere seg mot verden på som allerede er internalisert i den brasilianske befolkningen (Flint, 2022, s. 43, 128). En leder mobiliserer støtte ved å aktivere narrativer som allerede er troverdige (Flint, 2022, s. 54). Bolsonaro trengte ikke å overbevise brasilianere om at Amazonas er truet, men å knytte den eksisterende forestillingen til sitt eget politiske prosjekt. En annen dimensjon som kan kobles til dette er ironi. Bolsonaro brukte suverenitet som argument for å holde utenlandsk kritikk ute, samtidig som regjeringen arbeidet aktivt for å fremme utenlandske gruveselskaper i Amazonas (Fernandes et al., 2023, s. 2). Suverenitetsdiskursen brukes altså selektivt: utenlandsk kapital er velkommen, utenlandsk kritikk er det ikke. Dette viser at en geopolitisk kode ikke trenger å være konsistent for å fungere, bare å være troverdig nok for det publikummet den retter seg mot.
5.2.2 Europas dobbeltmoral: når tu quoque har et poeng
Et av Bolsonaros mest gjennomgående retoriske grep er å snu kritikken mot kritikerne, en diskrediterende strategi (4.1, 4.3). Her er det nødvendig å stille et ubehagelig spørsmål: har han et poeng? Bolsonaros argument hviler på en moderne utviklingstanke: vestlig velstand er bygget på omfattende ressursutnyttelse av Sør, og land som har gjennomgått denne prosessen har et svakere moralsk grunnlag for å avvise andre lands rett til det samme, en logikk gjenkjennelig fra biodrivstoff-eksempelet i 2.2.1 (Nightingale, 2019, s. 120). NRKs kartlegging avdekket 44 000 naturinngrep i Norge på bare 5 år (Støstad et al., 2024, avsn. 17). En oppfølgende europeisk kartlegging viste at Europa samlet bygger ned nesten 600 fotballbaner natur og matjord om dagen, og at Norge er det landet i Europa som bygger ned mest natur per innbygger (Støstad et al., 2025, En lite ærefull EM-tittel, avsn. 5). Dette betyr ikke at Bolsonaro har rett i sin politikk, og at nedbygging av natur i Norge er sammenliknbart. Men argumentet om dobbeltmoral kan ikke avfeies som ren retorikk. Fra et politisk-økologisk perspektiv er det påfallende hvor gjenkjennelig legitimeringslogikken er. I NRK-sakene finnes formuleringer fra lakseoppdretter Kjell Lorentsen som kunne vært hentet fra Bolsonaros egen argumentasjon: «Inngrepet er stort. Men hvis jeg tar fugleperspektiv, så er det bittelite!» (Støstad et al., 2024, Skogen som ble lagt i grus, avsn. 40). Minimering av omfang og diskreditering av faglig bekymring går igjen og økonomisk nødvendighet tas for gitt.
5.2.3 Fra retorikk til handling
Retorikk muliggjør politisk handling (Flint, 2022, s. 79), og diskurser legitimerer naturinngrep og avgjør hvilke perspektiver som tas på alvor (Benjaminsen & Svarstad, 2021, s. 64). Datamaterialet viser eksempler på disse koblingene: Aljazeera-artikkelen rapporterer at avskogingen økte med 15 prosent i Bolsonaros første regjeringsår og at en kilde inne i delstatsregjeringen i Pará uttaler at Bolsonaros politikk gir «grønt lys for de kriminelle» (Cowie, 2019, ‘Big-business level logistics’, avsn. 12). Avskogingen akselererte markant under Bolsonaros administrasjon og den sørvestlige delen av Amazonas, som tidligere var et karbonsluk, har nå blitt en netto kilde til utslipp (Fernandes et al., 2023, s. 2). Dom Phillips, journalisten som skrev Guardian-artikkelen (Phillips, 2019), ble drept i Javari-dalen i Amazonas i juni 2022 sammen med den brasilianske urfolkseksperten Bruno Pereira. Etterforskningen viste at de ble drept av et kriminelt nettverk knyttet til ulovlig fiske, tømmer og narkotikahandel (Polícia Federal, 2024, avsn. 4), nettopp den typen aktivitet som hadde fått økt handlingsrom under Bolsonaros presidentperiode (Cowie, 2019, Impact on the indigenous, avsn. 1). Pereira hadde tidligere blitt degradert fra sin stilling i det brasilianske urfolksbyrået FUNAI under press fra allierte av Bolsonaro (Alfinito & Rossi, 2022, avsn. 2). Retorikk som legitimerer naturinngrep og diskrediterer dem som forsøker å beskytte skogen, er ikke bare ord. Den skaper et klima der kriminelle nettverk opererer med redusert risiko, og der de som forsøker å stå imot, gjør det med økt fare. Retorikken blir verktøy som muliggjør handling, og handlingene rammer dem som Nightingale, Benjaminsen og Svarstad og Flint alle minner oss om at vi bør spørre etter: de som bærer kostnadene.
5.3 Retorikk for påvirkning av Amazonas som samfunnsgeografisk rom
Den tidligere drøftingen har vist at materialiteten (det fysiske landskapet) i Amazonas som samfunnsgeografisk rom alene ikke avgjør hva som skjer med skogen. I stor grad er det de politiske fortellingene om Amazonas som muliggjør eller begrenser konkrete inngrep, som inngår i det som betegnes som representasjon i den romlige triaden (Halfacree, 2006, s. 51). Retorikken til Bolsonaros regjering fremstiller for eksempel Amazonas som «Brasils økonomiske sjel» (McDonald & Moura, 2019, 0:07, min oversettelse) og kategoriserer kritikere som kolonialister (BBC News, 2019, avsn. 8). Han konstruerer et bilde av skogen som nasjonalt territorium og økonomisk ressurs. Det er en form for representasjon som ikke beskriver en reell virkelighet, men heller kjemper om å definere hva Amazonas skal være, og dermed hva som er legitimt å gjøre med den. Samtidig oppstår ikke representasjoner som dette i et vakuum. Den bygger på en dyp suverenitetstradisjon i brasiliansk politisk kultur (Fernandes et al., 2023). Den formidles gjennom internasjonale medier og blander diskurstyper på måter som gjør den vanskelig å utfordre (5.1). På en annen side har den konkrete konsekvenser. Avskogingen akselererte under Bolsonaros presidentperiode (Eisele, 2022, avsn. 3), kriminelle nettverk fikk økt handlingsrom (Cowie, 2019, Impact on the indigenous, avsn. 1) og mennesker som forsøkte å beskytte skogen ble truet og drept (Alfinito & Rossi, 2022, avsn. 2; Polícia Federal, 2024, avsn. 4). Representasjoner og materialitet er altså koblet sammen i Amazonas, og diskusjonene i bacheloroppgaven viser at representasjonene ikke bare former hvordan vi snakker om Amazonas, men også konkrete handlinger og inngrep i skogen.
Den tredje dimensjonen i triaden, hverdagslivet, har fått minst oppmerksomhet av de tre i bacheloroppgaven. Datamaterialet består av mediegjengitte uttalelser, ikke av hverdagserfaringer fra mennesker som lever i og av Amazonas. Urfolks stemmer kommer til syne bare indirekte, gjennom Bolsonaros fremstilling av dem og gjennom enkelte medierapporter. Det gir en begrensning i drøftingen. Nightingales (2019) insistering på å spørre for hvem bærekraft defineres, minner om at de perspektivene som er mest fraværende i offentlig debatt, ofte tilhører dem som bærer de største konsekvensene. Fraværet forsterkes av at datamaterialet utelukkende består av engelskspråklige, internasjonale mediekilder. Det innebærer at analysen undersøker Bolsonaros retorikk slik den ble filtrert, oversatt og presentert for et internasjonalt publikum, ikke slik den fungerte som innenrikspolitisk kommunikasjon i Brasil. Sosial praksis handler om at medietekster ikke er nøytrale vinduer inn til virkeligheten, men produkter av redaksjonelle valg, språklig oversettelse og journalistiske konvensjoner (Fairclough, 2023, s. 47). Retorikken i internasjonale medier er sannsynligvis den som «selger» best (suverenitetsspråket, avvisningen av utenlandsk innblanding) foran FNs generalforsamling. Den innenrikspolitiske retorikken, som kanskje handler mer om konkrete arbeidsplasser og lokal økonomi, kan være underrepresentert. I tillegg har de fem kildene i ulik grad et redaksjonelt perspektiv der miljøvern og urfolksrettigheter vektlegges positivt, noe som betyr at datamaterialet presenterer Bolsonaros retorikk innenfor en ramme der den allerede er definert som problematisk. Begrensningen understreker at oppgavens funn primært sier noe om Bolsonaros retorikk slik den ble kommunisert internasjonalt. Det samfunnsgeografiske bidraget i bacheloroppgaven handler i stor grad om å synliggjøre spenningen mellom de tre dimensjonene i den romlige triaden.
6.0 Konklusjon
Bacheloroppgaven har vist at Bolsonaros retorikk om Amazonas ikke var tilfeldig. De tre retoriske strategiene var suverenitet, implisitt økonomisk begrunnelse og diskreditering av kritikere. Sammen virket de som et sammenhengende legitimeringsapparat. Enkeltytringer opererte i flere diskursive kategorier samtidig, og flerfunksjonaliteten gjorde retorikken vanskelig å utfordre. Bolsonaro blandet den prometiske diskursens teknologioptimisme med den radikale diskursens form. Han universaliserte ett bestemt ønske som alles ønske og overtok dermed, i Nightingales forstand, definisjonsretten over hva Amazonas er og hvem det er til for.
Like viktig var det som ikke ble sagt. Den økonomiske begrunnelsen for avskoging ble sjelden uttalt fordi den fungerte som det Flint (2022) kaller «sunn fornuft». En normalisert forutsetning var at de som ikke ville utnytte ressursene måtte forsvare sin posisjon. Suverenitetsdiskursen bygget dessuten på narrativer som går tilbake til det brasilianske militærdiktaturet og som fortsatt er dypt forankret i befolkningen. Bolsonaro trengte ikke å overbevise; han trengte bare å aktivere forestillinger som allerede var der.
Konsekvensene av retorikken var materielle, og avskogingsratene falt etter at Lula da Silva overtok i 2023 (Ritchie, 2025, avsn. 2). Politisk lederskap og retorikk ser derfor ut til å ha direkte konsekvenser for Amazonas som samfunnsgeografisk rom. Fysisk avskoging og utviklingen under Bolsonaro var ikke uunngåelig. Retorikken legitimerte også kriminalitet. Kriminelle nettverk fikk økt handlingsrom, og mennesker som forsøkte å beskytte skogen gjorde det med økt personlig risiko, slik drapene på Bruno Pereira og Dom Phillips i 2022 illustrerer (Polícia Federal, 2024, avsn. 4).
Bacheloroppgaven har forsøkt å være analytisk og ikke normativ. Samtidig er det vanskelig å konkludere uten å erkjenne at det er krevende å opprettholde nøytralitet når analysen avdekker at en leders ordvalg bidrar til å legitimere handlinger som truer både et globalt økosystem og menneskene som lever i og av den.
6.1 Implikasjoner
Hva er viktig ved drøftingene som bacheloroppgaven tar opp om hvordan vi tenker om Amazonas og om bærekraft mer generelt? Nightingale peker selv på buen vivir-bevegelsen, med røtter i latinamerikanske urfolkstradisjoner, som en fundamentalt annerledes tilnærming til bærekraft (Nightingale, 2019, s. 50). I denne tradisjonen forstås jorda som levende, en mor som sørger for sine barn, mennesker som ikke-mennesker. Konseptet «ressurser» gir i denne forståelsen ikke mening, fordi alt som finnes på jorda antas å ha sin plass og funksjon uavhengig av menneskelig bruk. «[...], living well with other species is not a goal to strive toward, but rather the fundamental starting point for all interactions» (Nightingale, 2019, s. 50). Til sammenligning løfter Vetlesen (2024) frem lignende perspektiver når urfolk forstår omgivelsene som «jord-vesener». Dyr, planter, isbreer og fjell oppfattes alle som, og heter «med-subjekter» i språket deres (Vetlesen, 2024, s. 194). Et natursyn som dette viser hvordan Nightingales perspektiver identifiserer et kjerneproblem i den vestlige adskillelsen mellom menneske og natur. Urfolk i Amazonas har i tusener av år forvaltet skogen på måter som opprettholder dens biologiske mangfold, ikke ved å la den være i fred, men ved å leve med den. Det finnes en form for naturbruk som opprettholder relasjoner i stedet for å bryte dem, og respekt for urfolksrettigheter kan gi bedre miljøforvaltning, ikke som en bieffekt, men fordi kunnskapsgrunnlaget forutsetter at mennesker er en del av økosystemet. Å anerkjenne urfolks rettigheter er derfor både et miljøtiltak og et økonomisk tiltak: det muliggjør en bruk av skogen som er langsiktig og fornybar, og taler for at urfolksrettigheter bør behandles som miljøpolitikk, ikke kun som menneskerettighetspolitikk. De tre bærekraftsdimensjonene faller her sammen, ikke som abstrakt modell, men som levd praksis, en praksis som retorikk fra mektige aktører både kan synliggjøre og undertrykke.
Referanser
Alfinito, A. C., & Rossi, C. (2022, juni 14). The Disappearance of Bruno Pereira and Dom Phillips Demonstrates the Impunity Granted to Illicit Activities Under Bolsonaro. Amazon Watch. https://amazonwatch.org/news/2022/0614-disappearance-of-bruno-pereira-and-dom-phillips-demonstrates-impunity-under-bolsonaro
BBC News. (2019, september 24). Amazon rainforest belongs to Brazil, says Jair Bolsonaro. BBC News. https://www.bbc.com/news/world-latin-america-49815731
Benjaminsen, T. A., & Svarstad, H. (2021). Political Ecology: A Critical Engagement with Global Environmental Issues. Palgrave Macmillan Cham.
Cowie, S. (2019, august 23). Brazilian gold rush is destroying Amazon forests. Aljazeera. https://www.aljazeera.com/economy/2019/8/23/brazilian-gold-rush-is-destroying-amazon-forests
Eisele, I. (2022, februar 10). How has the rainforest fared under Bolsonaro? Deutsche Welle. https://www.dw.com/en/how-has-the-amazon-rainforest-changed-under-jair-bolsonaro/a-63211783
Fairclough, N. (2023). Critical discourse analysis. I Michael Handford & James Paul Gee (Red.), The Routledge Handbook of Discourse Analysis (2., s. 45–68). Routledge.
Fernandes, S., Fernandes, G. W., & Fearnside, P. M. (2023). Viewpoint: Sovereignty and reversing Brazil’s history of Amazon destruction. Land Use Policy, 133(106868), 1–3. https://doi.org/10.1016/j.landusepol.2023.106868
Flint, C. (2022). Introduction to geopolitics (4. utg.). Routledge.
Halfacree, K. (2006). Rural space: Constructing a three-fold architecture. I P. Cloke, T. Marsden, & P. Mooney (Red.), Handbook of Rural Studies (s. 44–62). SAGE publications.
Jordhus-Lier, D., & Stokke, K. (2017). Hva er samfunnsgeografi? Den geografiske forestillingsevne. I D. Jordhus-Lier & K. Stokke (Red.), Samfunnsgeografi. En innføring (s. 19–27). Cappelen Damm Akademisk.
Kubanyiova, M. (2008). Rethinking Research Ethics in Contemporary Applied Linguistics: The Tension between Macroethical and Microethical Perspectives in Situated Research. Wiley, 92(4), 503–518. https://doi.org/10.1111/j.1540-4781.2008.00784.x
Kyselo, M. (2023). Menneskesyn. I P. Antonsen, S. Bøe, E. M. Dons, F. Haraldsen, O. Hjortland, C. Holst, A. Kiran, E. A. Lauritzen, K. K. Mikaelsen, K. Skjerve, H. Winther, & M. Kyselo (Red.), Tenk! Lærebok for ex.phil. Universitetsforlaget.
McDonald, B., & Moura, P. (Produsenter). (2019). Meet the Ranchers Who Claim the Brazilian Amazon is Theirs to Burn [Videoopptak]. The New York Times. https://www.youtube.com/watch?v=TcJUSMiKQyY
Nightingale, A. J. (Red.). (2019). Environment and Sustainability in a Globalizing World. Routledge.
Nordahl, K. (2024, januar 7). Tusenårsmålene og veien videre. FN. https://fn.no/nyheter/tusenaarsmaalene-og-veien-videre
Phillips, D. (2019, juli 19). Bolsonaro declares «the Amazon is ours» and calls deforestation data «lies». The Guardian. https://www.theguardian.com/world/2019/jul/19/jair-bolsonaro-brazil-amazon-rainforest-deforestation
Polícia Federal. (2024, november 6). Federal Police concludes investigation into killings of Indigenous expert Bruno Pereira, journalist Dom Phillips—Secretaria de Comunicação Social. Governo do Brasil / SECOM. https://www.gov.br/secom/en/latest-news/2024/11/brazil2019s-federal-police-concludes-investigation-of-the-homicide-of-indigenist-bruno-pereira-and-journalist-dom-phillips
Regnskogfondet. (u.å.). Amazonas er verdens viktigste regnskog. Hentet 20. mars 2025, fra https://www.regnskog.no/no/slik-redder-vi-regnskogen/amazonas
Ritchie, H. (2025, november 4). Deforestation in the Brazilian Amazon has fallen again in 2025. By the Numbers. https://hannahritchie.substack.com/p/amazon-deforestation-2025
Støstad, M. N., Solvang, R., & Kumano-Ensby, A. L. (2025, oktober 1). Europa fra grønt til grått: Nordmenn bygger ned mest natur viser europeisk kartlegging. NRK. https://www.nrk.no/dokumentar/xl/europa-fra-gront-til-gratt_-nordmenn-bygger-ned-mest-natur_-viser-europeisk-kartlegging-1.17577504
Støstad, M. N., Thet Mon, S., & Solvang, R. (2024, januar 6). NRK avslører: 44.000 inngrep i norsk natur på fem år. NRK. https://www.nrk.no/dokumentar/xl/nrk-avslorer_-44.000-inngrep-i-norsk-natur-pa-fem-ar-1.16573560
TRT World Now. (2021, november 20). Bolsonaro admits deforestation Amazon but questions government data [Video]. TRT World. https://www.youtube.com/watch?v=QRWCL2YDCm8
UN News. (2019, september 24). Brazilian President speaks out against ‘media lies’ surrounding Amazon fires. https://news.un.org/en/story/2019/09/1047192
UNESCO. (u.å.). Amazon Biosphere Reserves Project. Hentet 6. mai 2026, fra https://www.unesco.org/en/amazon-biosphere-reserves-project
Vetlesen, A. J. (2024). Kulturell diversitet og biologisk mangfold. I M. T. Mjaaland, T. H. Eriksen, & D. O. Hessen (Red.), Antropocen: Menneskets tidsalder (s. 191–211). Res Publica.
World Commission on Environment and Development. (1987). Our Common Future (A/42/427). FN.